Tiden er inne for å støtte Vest-Sahara

7. april besøkte Erik Hagen, daglig leder av Støttekomitéen for Vest-Sahara, og Fatima Dambar, Sahawarisk menneskerettighetsforkjemper, Universitetet i Agder for å skape oppmerksomhet og engasjement blant studentene for verdens glemte humanitære krise: okkupasjonen av Vest-Sahara.

Da jeg skrev kronikk om Vest-Sahara i Fædrelandsvennen 11. januar med leder i Vest-Agder Unge Høyre, Steffen Aamodt, var det et forsøk på politisk oppmerksomhet. Nå vil jeg forsøke på et personlig nivå. Jeg har lagt fra meg politikerpennen, og med den terminologien. Dette er en appell til folk flest.

6. april var 20-årsmarkeringen for folkemordet i Rwanda. Omtrent én million mennesker ble drept, mens verdenssamfunnet ble redusert til tilskuere. Enorme mengder våpen ble importert til Rwanda. Det er klart at så store mengder våpen ikke kan flytte på seg uten at det blir lagt merke til av FN, men allikevel ble det ikke godt nok fulgt opp. Resultatet var humanitær katastrofe. Kraftig kritikk ble rettet mot FN, men i forhold til okkupasjonen av Vest-Sahara, nok en humanitær katastrofe, tyder på at kritikken ikke har hatt noen effekt.

Da tsunamien slo inn over Thailands kyst, da den arbiske våren og kampen for frihet og demokrati startet i Tunisia og raskt spredte seg i midtøsten, da borgerkrigen i Syria startet var engasjementet blant nordmenn sterkt. Bøssebærere, TV-aksjoner, underskriftskampanjer og tilsvarende var ikke til å unngå. Jeg spør ikke for å gjøre et retorisk poeng, men av genuin manglende evne til å forstå: hvorfor eksisterer ikke et slikt engasjement for Vest-Sahara?

Vest-Sahara er Afrikas siste gjenværende koloni. Landet har vært okkupert av Marokko siden høsten 1975, da de spanske koloniherrene trakk seg ut. Motivene for okkupasjonen er mange, men strider mot et av verdens viktigste prinsipper: folkeretten.

Heldigvis er det noen som ikke vil gi opp og la Vest-Sahara bli glemt. I løpet av de siste tre ukene har Erik Hagen og Fatima Dambar reist Norge rundt og avholdt over 60 arrangementer. Uten ildsjeler som Hagen og Dambar ville Vest-Sahara vært nok en glemt tragedie. Slike mennesker som vier sine liv til kamp for andres frihet fortjener langt mer enn vår takknemlighet og oppmerksomhet i samfunnsdebatten gjennom media. Jeg tar til orde for at de i det minste skal få det.

Fatima forteller om sine opplevelser. Hun kan ikke gå fritt i sitt eget land uten at politiet følger etter  henne som skygger. Hennes bror ble skutt av marokansk politi i 2010. Først mellom øynene, og så i hjertet. Graven vet hun ikke hvor er. Det var da hun bestemte seg for å kjempe for sitt folks uavhengighet.

I Vest-Sahara er det mer politi enn det er sivile. Overvåkningen er konstant, systematisk, uungåelig og nådeløs. Vilkårlige fengslinger av uskyldige og tortur er langt fra uvanlig. Listen over personer som på mistenkelig vis forsvinner blir lengre og lengre. I fengslene er tilstandene ulevelige. Celler deles av store antall personer.

En av verdens lengste barrikader splitter Vest-Sahara. Blokaden av Gaza er én tredjedel av barrikaden gjennom Vest-Sahara som er nesten like lang som Norge, på over 2000 km. Nesten alle familier er splittet. Om de en sjelden time får truffet hverandre i flyktningleirene går tiden til å gråte, forteller Fatima. Feilernæring, jernmangel og barselsdød er et av vanlig problem. Konseptet av Berlinmuren lever fremdeles i beste velgående i Vest-Sahara.

Jeg er så lei av dem som ser på nyhetene og tenker «nei så leit!», men aldri tar seg bryet med å ta affære. Nå er tiden inne for handling, og det skal ikke så mye til å utgjøre en forskjell.

Jeg vil òg takke Fædrelandsvennen for å dekke saken om NOVs supplering av utstyr til et boreskip som leter etter olje i Vest-Sahara. Ellers oppfordrer jeg resten av Schibsted-konsernet til å vie Vest-Sahara mer oppmerksomhet. Slik kan mediene praktisere sin edleste oppgave, det fortjener hvert eneste Sahawariske individ.

Støttekomitéen for Vest-Sahara jobber mot alle odds for å skape en bedre fremtid for Sahawariene. Om ikke okkupasjonen får nok oppmerksomhet, om ikke nok mennesker bryr seg, om Støttekomitéen for Vest-Sahara må legges ned og om Vest-Sahara blir fullstendig glemt i Norge kan vi ikke lenger slå oss på brystet med fine begreper som «solidaritet», «nestekjærlighet» eller «internasjonal frihet og utvikling».

Vi i sivilsamfunnet må legge press for at okkupasjonen omsider kan ta slutt. Jeg vil oppfordre deg som leser til å bli med i kampen for et uavhengig og fritt Vest-Sahara. Besøk Støttekomitéen for Vest-Saharas nettsider og finn ut selv om du som priviligert statsborger i et av verdens beste land kan stå inne for konsekvente brudd på menneskerettigheter og at en hel undertrykket befolkning er ukjent for de fleste.

 

Theodor Barndon Helland
1. nestformann
Vest-Agder Fremskrittspartiets Ungdom

Innlegget var på trykk i Fædrelandsvennen på nett og papir 19. april 2014.

Er du ikke medlem?

Som medlem i FpU får du være med på å utvikle morgendagens politikk og delta på mange spennende arrangementer.

CategoriesUncategorized